Sattelitt

En dag satte en mann seg ned og begynte å gråte på torget.

Mannens sorg var så omfattende at alle menneskene som var rundt ham i dette øyeblikket også satte seg ned og begynte å gråte. Sorgen spredde seg sakte men sikkert, fra menneske til menneske og alle som ble utsatt for den klarte ikke å motså trangen til å miste alt håp. Om ikke så lenge var hele byen blitt besatt av sorgen, det fantes ikke en person som ikke gråt.

Politiet prøvde å sette byen i karantene for å begrense den endeløse sorgen som hadde oppstått. De brukte ørepropper for å berge seg selv under arbeidet, men det var til ingen nytte, for det de ikke kunne høre kunne de se på ansiktene til menneskene i byen.

Karantenen ble brutt, sorgen spredte seg. Til slutt var hele landet tynget ned av endeløs tristhet. Det var et stort land, som affekterte mange land rundt seg. I løpet av de neste ukene var det ikke et eneste sted på kloden som ble spart.

Etter kort tid sluttet solen å skinne. Jorda ble ubeboelig, alle meneskene frøs i hjel.

Men for alle var døden en velsignelse.

Jeg er ikke GAMMEL!!!!

Åkey. Her er en historie om hvor gammel jeg er, så følg med...

I forrige uke hadde vi besøk av Lines bror og hans familie. Det er Lines bror og hans samboer som har to barn sammen. Et barn er ca. 3 år gammelt og det andre er litt under et år eller noe sånt. Dette er ganske viktig informasjon for resten av historien så dette må du pugge utenatt før du leser videre...

Ok? Nå har du det klart for deg?... Bra.

En dag i forrige uke var det ganske fint vær så vi bestemte oss for å dra på Munkholmen å grille. Alle sammen. Vi dro ut dit på den båten og hadde en veldig hyggelig stund på Munkholmen. Men så (å her kommer hele poenget med denne historien) skulle vi tilbake. Det var mange folk som skulle tilbake. Båten ble fort full. Broren til Line måtte sette seg bakerst med en barnevogn, mens vi satt lenger frem.

Nå skal jeg forklare hvordan vi satt for det er også ganske viktig for denne historien... Følg med!

I denne båten er det plass til 3 stykk på et sete. Vi satt fremst i båten å der er det sånn som det ofte er på toget, med to seter som peker mot hverandre, mens resten av setene bakover bare peker en vei sånn at alle sitter å ser i bakhodet til de foran seg. Jeg satt på dette setet som vendte mot alle andre sånn at jeg satt feil vei i forhold til hvordan båten kjører. Line satt ved siden av meg og barnet på 3 år satt ved siden av Line igjen. Ovenfor oss sitter samboeren til Lines bror med det minste barnet på fanget, ved siden av de sitter to ukjente personer som er urelevante i forhold til denne historien. Bak der igjen sitter det tre damer som utifra utseende å dømme er i 40-åra et sted. Disse er i høyeste grad relevant i forhold til denne historien. Faktisk så er de historiens hovedpersoner.
Barnet på samboerens fang er vendt mot disse damene og sjarmerer selvfølgelig disse i senk i løpet av turen. Den rekken jeg og Line og det andre barnet sitter på er også vendt mot disse damene og det som slår meg som rart er måten de ser på meg og smiler. Disse tre damene sitter å regelrett ser rett fra det lille sjarmerende barnet til meg og smiler å snakker seg i mellom. Jeg synes det er litt rart, men smiler tilbake for å være høflig.

(nå kommer poenget med hele denne historien... Jeg lover...)

Vel fremme på fastlandet igjen kommer vi oss alle av båten. Samboeren til broren til Line er fliral som vi sier på østlandet. Det er ett eller annet hun synes er veldig morsomt. Hun hadde nemlig hørt hva disse damene hadde sagt til hverandre. Det de sa er liksom klimakset til hele denne lange, egentlig unødvendige historien, og jeg skriver det her.

Damene sier:

"for en søt unge (det lille barnet på under 1 år som sjarmerer de i senk) og det må være broren (sier de å ser på det andre barnet som sitter på vår rekke, noe som stemmer siden de er søsken) og det er jo ikke vanskelig å se hvem som er faren (sier de mens de ser på ingen andre enn.... MEG!!!!!!!!!!!!!!!!!)"

HVA FAEN!!!!???? HÆ!!!!???

DET ER JO IKKE VANSKELIG Å SE HVEM SOM ER FAREN!!!!!!!! HÆ!!!???

JADA!! DET ER JEG SOM ER FAREN VETTU!!!

Jeg som følte meg gammel nok fra før... For et slag i ansiktet!

(Men litt morsomt også da... Hrm...)

Silence av Polly Jean

Fyttikatta!

Ode Til Haugedalen

Hooi!!!
Da var det på tide å skrive noe igjen på denne bloggsiden min. Det er så lenge siden jeg har blogget nå at det er nesten litt flaut, men bare nesten. For å være helt ærlig så har jeg alltid hatt litt problemer med å opprettholde et kontinuerlig forhold til noe som helst som har sitt opphav i internettet.

Jeg har pusset opp denne bloggen litt nå i håp om at det kanskje vil hjelpe meg med å komme innom her litt oftere... vi får se.

Det slo meg (som en stor og tung planke rett i hodet) her om dagen at selv om jeg allerede har noen spede forsøk på å blogge på denne siden fra før, så har jeg hittil vært veldig upersonlig, å det er rett og slett dårlig folkeskikk eller hva?! Det er min oppriktige mening at hvis man først skal ha en sånn her side så får man jaggu introdusere seg først også...

Når det er sagt da så er det nok heller sjeldent at det er noen folk innom denne siden som ikke kjenner meg fra før, men jeg tenkte at jeg nå skulle fortelle litt mer om meg selv ved å snakke litt om den plassen jeg er oppvokst på bare sånn at du og jeg skal få et enda nærmere forhold... fordi det er koselig.

Det har seg nemlig sånn at jeg allerede hadde planer om å skrive litt blogg for ca. en og en halv måned siden for da var jeg på hjemplassen en tur og tok noen bilder mens jeg var der. Kun for at jeg skulle bruke de i akkurat denne posten her. Det er hva jeg vil kalle dedikasjon til bloggen sin det.

Har en følelse at dette innlegget kommer til å bli temmelig langt å uinteressant for alle andre enn meg, men du får bruke eget skjønn på om du velger å fortsette å lese, det kan bli kjedelig... Men på en annen side kan det bli dritmorsomt også, hvem veit??...

Her er et bilde av mitt barndomshjem. Jeg ble født på sykehuset i Elverum en snøtung natt i november (eller en snøtung dag, jeg er ikke helt sikker... Det er ikke sikkert det snødde heller, men jeg liker å tro det siden det var november og siden det er litt mer dramatisk på den måten), og bodde mine første fem år i Rena sentrum, men så flyttet vi hit til Haugedalen som er det stedet som har betydning for meg og som jeg anser som viktig for min oppvekst (jeg husker ingenting fra de fem første åra alikevel).

Dette huset ligger ved en grusvei i et nabolag som har omtrent ni eller ti andre hus. Bak huset kan du så vidt skimte litt granskog og det er det eneste du kan se i mils omkrets hvis du hadde hatt litt bedre utsikt. Også ligger det en elv bak der litt lenger ned som heter Julussa hvor vi som barn også oppholdt oss veldig mye, spesielt om sommeren når det var fint vær å det gikk ann å bade.

Jeg sa tidligere i denne blogg at jeg anser dette stedet som viktig for min oppvekst. Det skal du få en forklaring på nå...
Det har seg nemlig sånn at Haugedalen ligger i skauen. Ingen store byer eller lignende i nærheten. Rena er nærmeste tettsted ca. 7 kilometer unna, og Rena er greit nok, men jeg har alltid ansett Rena for å være et lite høl skal jeg være helt ærlig.
Det er ikke veldig mange folk i Haugedalen, og dermed var det heller ikke veldig mange barn på min alder når jeg vokste opp. Jeg har hatt få, men veldig gode venner opp gjennom åra. Sånn blir det vel når man vokser opp på en sånn plass. Det jeg skal frem til her nå da er at i Haugedalen hadde jeg nok av tid til å tegne når jeg var liten. Det er sikkert helt tilfeldig at jeg begynte å tegne (at fattern jobbet på kartongfabrikk og alltid hadde med svære ark hjem telte også sikkert litt...) men siden man blir ansvarlig for å underholde seg selv på en plass som i Haugedalen var tegning et medium som passet meg helt utmerket. Dermed hadde jeg mange år hvor jeg gjorde dette mye. Fra jeg var veldig ung har det vært en vane å bruke deler av dagen på å utvikle mine ferdigheter innenfor tegning, og dette fortsetter den dag i dag, selv om jeg nå er litt mer målrettet kanskje. Men jeg har ofte fundert på hva jeg hadde gjort hvis ikke tegning og tegneserier hadde blitt et så viktig moment i livet mitt. Jeg har alltid visst at jeg skulle begynne å tegne tegneserier. Noe annet har aldri vært et alternativ. Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg misstrivdes som en jøde i konsentrasjonleir når jeg var så idiotisk at jeg tok en førskolelærerutdanning. Ikke spør meg om hvorfor jeg gjorde det heller, jeg var ung og dum, det er den eneste forklaringen jeg har. Det har ikke så mye å si nå lenger heller. Jeg føler jeg er på rett vei igjen...

Puh... intenst... men vi er langt fra ferdige med denne bloggposten, tro du meg. Det tar kanskje lang tid mellom hver gang jeg blogger, men når jeg først gjør det så gud hjelpe meg den blir LANG!!!!!


Jeg og min kjære mor og far var ute å spaserte en tur når jeg var hjemme sist. Jeg tok noen bilder da også. Vi gikk til Løpsjøen, som er en svær falsk innsjø like ved der jeg kommer fra. Denne innsjøen er laget av menneskehender. Hvis jeg ikke husker helt feil så var det hus og folk som bodde der før de måtte flytte og dalen ble fyllt med vann for å lage sjøen. Sjøen ble laget fordi de skulle bygge energiverk der. Det fasinerte meg alltid som liten (det fasinerer meg fortsatt egentlig) å tenke på at det kanskje var hus med stuer og kjøkken og lignende under vannet i denne sjøen.

Her er fattern og muttern på tur. Pappa er ivrig fugletitter og har alltid med seg kikkerten på tur.

Det er en svær demning i Løpsjøen som er en del av Energiverket. Når det er mye vann i sjøen slippes slusene opp og det blir enorme fosser under der. For å gi deg litt perspektiv har jeg tegnet et menneske i tro størrelse for å vise hvor svære krefter som er i gang.

Dette bildet ble tatt på andre siden av der fossen er. Det er her innsuget til fossen er. Her er det supersterke malstrømmer og det samler seg alltid masse drivved og ting som ligger å flyter i vannet. Hvis du ser nøye på bildet kan du se en dykkerfot som ligger forlatt der. Mens vi sto der kom fattern med en bemerkning: "hmmm... lurer på hvor dykkeren er?" (!!!!) Jeg synes det var et veldig godt spørsmål... :0

Nå om dagen er det sommerferie fra skolen og for første gang i hele mitt liv er sommerferien kjipere enn skolen. Jeg og Line prøver å få det beste ut av ferien men den dumme sommerjobben gjør sitt beste for å ødelegge for oss. Sommerjobben er grei egentlig grei nok, men det er fremdeles bare en jobb som ikke har noen betydning for meg. Det er bare for å tjene penger til livets opphold. Jeg savner allerede skolen og alle folkene i klassen. Hadde jeg ikke hatt Line hadde jeg antakeligvis endt opp på et sånn hjem hvor jeg jobber nå innen veldig kort tid. Jeg prøver å jobbe på tegneserien når jeg har tid til det også, men det går sakte. Jeg har fortsatt å prøve meg litt frem med fargelegging i Photoshop også. Jeg har et bilde som er under arbeid som jeg tenkte jeg skulle vise dere.

Her er bildet i svart hvitt, før jeg begynte å legge på farger.

Her er bildet i farger så langt som jeg har kommet.

Her er et utsnitt som viser området hvor jeg har fått begynt å jobbe med å lage litt lys og skygge.
Dette bildet har utgangspunkt i tegneserieuniverset jeg går å grunner på om dagen. På gulvet ligger en sentral person i fortellingen min ved navn Jack Fortuna. I tanken flyter Alma, som er hovedpersonen i den tegneserien jeg tegner på akkurat nå, som skal ut i butikken så fort jeg blir ferdig. Situasjonen i dette bildet hender lenge etter slutten av Alma tegneserien, så det er på en måte en liten sneakpeak som man kaller det på engelsk...


Vel, det tror jeg får være nok for denne gang. Er nesten litt stolt av meg selv nå. Får håpe det ikke blir like lenge til neste gang jeg blogger. Skal prøve å bli flinkere nå altså.... (kremt)

Ny blogg?

JA!

Matthew Woodson og pannekaka.

Jeg har ikke hatt kjempelang påskeferie, ei har jeg heller dødd, men jeg har vært dårlig på å blogge i det siste altså.
Tenkte jeg skulle blogge litt nå, mens jeg lager pannekaker. Visste dere at pannekaker smaker best etter klokka ni på kvelden. Det er gjort masse forskning på det området har jeg lest.

Det har jaggu vært travelt etter påske. Var så godt å ha ferie sånn at det ble litt vanskelig å omstille seg etterpå. Kom litt seint i gang med skoleoppgave å greier, men kom i mål denne gangen også. Denne oppgaven vi har hatt nå ble jeg ikke så veldig fornøyd med. Bortsett fra en tegning. Hvor jeg tegnet Øyvind fra klassen. Kanskje jeg skal poste det bilde her?? Tror jammen meg jeg gjør det.


Dette bildet synes jeg ble kult. Et av mine mål her i livet er å kunne tegne naturalistisk, og for å kunne gjøre det har jeg funnet ut at det kan lønne seg å bruke masse referanser. Her tok jeg et bilde av Øyvind, å tegnet ut fra det. Det var gøy. Det blir ikke så veldig "artsy fartsy" kanskje men, det driter jeg i. Det er viktigere for meg å få til perspektivet for eksempel enn at det skal være illustrativt kult. I denne oppgaven skulle vi illustrere til dikt. Denne illustrasjonen var til sangen "Jeg er redd" av Jokke. Illustrasjonen ble sånn da den ble ferdig.


Jeg har tenkt å legge litt farger på denne også, i photoshop bare for å prøve ut litt, så kanskje jeg poster det også når det blir noe av.

Har fått en ny helt! Han er illustratør og heter Matthew Woodson. Du burde sjekke ut internettsida hans.

Også skal jeg poste litt tegneserie nytt her etterhvert. Det kan jo bli gøy.

Jaja, da ser det ut som om det snart blir pannekaker!!! Wohooo! Forresten, har dere hørt historien om Pannekaka?

Pannekaka
av Asbjørnsen og Moe
"Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake, den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på.

“Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten,” sa den ene ungen.

“Å kjære deg,” sa den andre.

“Å kjære, vene deg,” sa den tredje.

“Å kjære, vene, snille deg,” sa den fjerde.

“Å kjære, vakre, vene, snille deg,” sa den femte.

“Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg,” sa den sjette.

“Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg,” sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.

“Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg,” sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun sagt - “så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der.”

Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien.

“Hei, da!” Kjerringa etter med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt.

“Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!” skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaken trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaken var flinkere til bens enn alle sammen. Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann.

“God dag, pannekake,” sa mannen.

“Gu’signe, mann brann,” sa pannekaken.

“Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,” sa mannen.

“Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann,” sa pannekaken, og trillet og trillet til den møtte en høne.

“God dag, pannekake,” sa høna.

“God dag, høne pøne,” sa pannekaken.

“Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,” sa høna.

“Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne,” sa pannekaken og trillet som et hjul bortetter veien. Så møtte den en hane.

“God dag, pannekake,” sa hanen.

“God dag, hane pane,” sa pannekaken.

“Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,” sa hanen.

“Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann og høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane,” sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and.

“God dag, pannekake,” sa anda.

“God dag, ande vande,” sa pannekaken.

“Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,” sa anda.

“Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerungen, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande,” sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås.

“God dag, pannekake,” sa gåsa.

“God dag, gåse våse,” sa pannekaken.

“Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,” sa gåsa.

“Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse,” sa pannekaken, og trillet avsted igjen.

Da den hadde trillet en lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse.

“God dag, pannekake,” sa gassen.

“God dag, gasse vasse,” sa pannekaken.

“Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,” sa gassen.

“Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse,” sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket.

Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris.

“God dag, pannekake,” sa grisen.

“God dag, gylte grisesylte,” sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket.

“Nei, bi litt,” sa grisen, “du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt det,” sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaken kunne ikke komme over.

“Sett deg på trynet mitt,” sa grisen, “så skal jeg frakte deg over,” sa han.

Pannekaken gjorde så.

“Nøff-koff!” sa grisen og tok pannekaken i én jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller."

Abbor og kaffe.

God dag.

Pilketur til Tuppsjøen i dag. Fint vær å greier. Da er alt bra.

Den lille prikken du ser på enden av isen der er fattern.



Fikk en abbor i dag. Er fornøyd med det.



Folk som pilker.



Min søster var også med. Hun var ikke like interessert i å fange fisk, men var heller fornøyd med å stå å mase på meg.

Drar snart på hyttetur til Sverige med Line og familien hennes. Ser for meg at jeg ikke kommer meg online på en stund da, så dette blir nok siste blogginnlegg fra meg på en stund.

Ha en fortsatt fin påske folkens :)

Furumoen og bikkja.

God påskeferie!

Alt står bra til med familie og venner håper jeg?

Line og jeg forlot Trondheim i går, vi satte kursen mot Haugedalen og kom frem etter en ikke akkurat strabasiøs, men heller særdeles innholdsløs busstur. Vi kom frem psykisk nedbrutte, men ellers i godt behold. Vi kom oss fort, omringet av furumoen og en hjertelig hilsen (som alltid) av Birk, en av mine beste venner.

Birk har det også bra om dagen, selv om han har hatt en tøff tid i det siste. Han begynner å bli en gammel hund nå. I tillegg til å være veldig døv og litt blind hadde han et lite hjernesalg for et par uker siden, så jeg har vært veldig bekymret for han. Derfor var det godt å komme hjem å se at det fremdeles er futt i den lille karen. Han var spinnvill når vi kom hjem (akkurat sånn som han pleier). Jeg poster herved noen bilde av karen på denne blogg sånn at dere kan se hvor tøff han er :)

Her ligger Birk å slapper av i sola.
Så PLUTSELIG...

DØ forbaskede gressplen!!! DØØØ!!!!!!!

Satt akkurat å tegnet på tegneserien min før jeg bestemte meg for å skrive litt her, tror jeg skal fortsette med det nå. På tv'en driver Sherlock Holmes å løser mordmysterier, ifølge BBC var'n en kjekk kar altså!

Turister er egentlig fine dyr, men Illustrator er et beist!

Hei igjen...

Tar en liten pause i skolearbeidet for å skrive litt her. Driver akkurat nå å sliter som en tulling med å farge noen kjempeteite tegninger i illustrator. Det går ikke så bra. Har lyst til å gråte. Men... klarer... akkurat... å... la... være.... (snufs).

Ja, ja... I hvertfall...

På vei til skolen i dag (over bakke bru for å være helt eksakt) så jeg Trondheims første vårtegn: noen tyske turister som tok bilder av Nidelva. Min første tanke var "åh nei, ikke teite turister!" men så gikk det plutselig opp for meg, som i en åpenbaring av bibleske proposjoner, at jammen er det fint her i byen. Det er jo tross alt en grunn til at folk drar langveisfra for å komme hit å se. Akkurat sånn som vi drar langveisfradervibor for å se på gatene og bygningene og elvene i Tyskland der de tyske turistene bor (men som ikke er turister der de bor, ble jeg også klar over i samme øyeblikk). Fort gjort å glemme at vi trasker å går dag ut og dag inn gjennom en turistattraksjon.

Trondheim lyste opp for meg der og da, å jeg ble i veldig godt humør av tanken. Jeg smilte til de tyske turistene i håp om at kanskje det skulle være med på å gjøre turen deres enda litt bedre.

Og her er jaggu meg et bilde av en turist. Har du sett!

Uansett... Tilbake til Illustrator, som ikke smiler til meg akkurat nå...

SumoBallerinaer liker å ta det rolig på søndager.

Så, hva har du gjort i dag da Stein?

Nei, ikke noe spesielt. Tatt livet med ro. Tegna sumobrytere som danser ballett.
Du vet, det vanlige...

Her er den første Sumobryteren. Den jeg er mest fornøyd med egentlig. Han er så søt!! :P

Med farger.



Dette er den andre. Ikke like bearbeidet som den første men grei den her og...


Med farger.

Så, hva har vi lært i dag?

At sumobrytere trenger SVÆRE ballerina skjørt.

Aaahh....

Men det er jo så godt etterpå! :P

Uurgh....

Jeg har vondt i hodet.

Åkei da, du kan vel godt kalle det en god gammeldags hangover :P Men saken er den at jeg pleier som regel ikke å bli fyllesjuk, bare lettere desorientert dagen etterpå. Men ikke i dag nei. Hodepinen ligger å murrer bak pannebrasken, og mageinnholdet er farlig urolig. Jeg tror det har mest lyst til å komme opp igjen... for å si det pent...

Jeg ser på det som et testamente på hvor gøy vi hadde det i går. For det hadde vi! Therese og Eivind og Line og jeg eide dansegolvet på Storås!!! :D Bare spør alle som var der :P
Jeg og Eivind drakk White Russians sånn som man bør og skal når man er ute, også gikk det med litt flere pils en det som var høyst nødvendig egentlig, men men... Jeg og Line kom oss på nattbussen klokka 4, trykt hjemme litt etterpå så da er jo alt fint.

Så da er det bare å begynne å tegne litt på skoleoppgave, tegneserie og en ting til en fyr i reklameklassa da...

Eller skal jeg bare gå å spy!?

Uuurgh...

(ps: jeg beklager bilder denne bloggen eventuelt vil produsere i hodet ditt om oppkast o.l. men når man maser om innlegg er det det man får).

Natterangling

Er akkurat hjemme fra kino. Nå er Kosmorama over... litt trist, men egentlig helt greit. Man skulle ikke tro at man kunne gå for mye på kino, men jeg begynner å lure på om også det kan ha sine begrensinger. Avsluttet hele festivalen med å se Ridley Scott's Blade Runner fra 1982. Det kom to bra ting ut av 1982, denne filmen er den ene, den andre må du tenke'ræ te sjæl...
Det var kjempegøy å få sett denne filmen på kino. Den er så full av detaljer som kom enda bedre frem på det store lerret. Line ville ikke være med å se den teite science fiction filmen så jeg måtte gå alene. Alene på kino for første gang på lang, lang tid. Det var egentlig litt trist.

Filmen gikk seint... den var ferdig litt over 12. "Jammen, når går den siste bussen til Fossegrenda da?" spør du deg kanskje... Den siste bussen går klokka 12. Den rakk ikke jeg. Resultatet ble dermed en spasertur gjennom Trondehim på natterstid. Tok meg en time og ett kvarter å komme meg hjem, men det var god temperatur og jeg hadde kledd på meg godt. Jeg satte egentlig stor pris på denne turen, fikk god tid til å filosofere litt. I tillegg hadde jeg Yo La Tengo på øret, å det hjelper på enhver situasjon. Det regna litt da, så det var likevel godt å komme innenfor døra igjen.

Sitter her nå, våt på beina og skriver denne blogg.
Det er ikke brukbart...

...også glemte jeg å kjøpe Snack Chips og kinder i dag.
Det er heller ikke brukbart...

Kosmorama er bra, Kosmorama er fint!

Det er Trondheims store Filmfestival om dagen.

Jeg gjorde en liten jobb for Jonny Snorkel for en stund tilbake. Det er de som har laget det visuelle i forhold til festivalen. Jeg var med å lagde noen skisser i starten av prosjektet og fikk derfor et fripass til festivalen.

Det betyr mine damer og herrer, at jeg har hatt muligheten til å se alle de filmene jeg har hatt lyst til i løpet av festivalen, noe som er veldig fint... for meg... siden jeg er en liten filmfrik.

Festivalen har vart i snart en uke allerede. Den er snart ferdig. Det har vært en opplevelse, det kan jeg love.

De filmene jeg har sett så langt er:

Opium. Diary of a madwoman.

Mange bra filmer her... Mine favoritter er xxy, Lars And The Real Girl, The Most Distant Course og Confessions of a Superhero.

I morgen skal jeg se

Det er min aller største Sci-Fi favoritt så jeg gleder meg som et lite barn.

Men uansett...

så prates vi.

Kjære Blogg...

Jeg blogger...

Jo!!! Jeg gjør det nå! Det er helt sant.

Min første blogg! Så da burde jeg vel skrive noe kjempebra...

Noe jeg føler jeg akkurat gjorde. Så da er den saken i boks!
Heretter kommer det bare sinnsykt interessante og innholdsrike innslag, så følg med!