En dag satte en mann seg ned og begynte å gråte på torget.
Mannens sorg var så omfattende at alle menneskene som var rundt ham i dette øyeblikket også satte seg ned og begynte å gråte. Sorgen spredde seg sakte men sikkert, fra menneske til menneske og alle som ble utsatt for den klarte ikke å motså trangen til å miste alt håp. Om ikke så lenge var hele byen blitt besatt av sorgen, det fantes ikke en person som ikke gråt.
Politiet prøvde å sette byen i karantene for å begrense den endeløse sorgen som hadde oppstått. De brukte ørepropper for å berge seg selv under arbeidet, men det var til ingen nytte, for det de ikke kunne høre kunne de se på ansiktene til menneskene i byen.
Karantenen ble brutt, sorgen spredte seg. Til slutt var hele landet tynget ned av endeløs tristhet. Det var et stort land, som affekterte mange land rundt seg. I løpet av de neste ukene var det ikke et eneste sted på kloden som ble spart.
Etter kort tid sluttet solen å skinne. Jorda ble ubeboelig, alle meneskene frøs i hjel.
Men for alle var døden en velsignelse.
mandag 14. juli 2008
søndag 13. juli 2008
Jeg er ikke GAMMEL!!!!
Åkey. Her er en historie om hvor gammel jeg er, så følg med...I forrige uke hadde vi besøk av Lines bror og hans familie. Det er Lines bror og hans samboer som har to barn sammen. Et barn er ca. 3 år gammelt og det andre er litt under et år eller noe sånt. Dette er ganske viktig informasjon for resten av historien så dette må du pugge utenatt før du leser videre...
Ok? Nå har du det klart for deg?... Bra.
En dag i forrige uke var det ganske fint vær så vi bestemte oss for å dra på Munkholmen å grille. Alle sammen. Vi dro ut dit på den båten og hadde en veldig hyggelig stund på Munkholmen. Men så (å her kommer hele poenget med denne historien) skulle vi tilbake. Det var mange folk som skulle tilbake. Båten ble fort full. Broren til Line måtte sette seg bakerst med en barnevogn, mens vi satt lenger frem.
Nå skal jeg forklare hvordan vi satt for det er også ganske viktig for denne historien... Følg med!
I denne båten er det plass til 3 stykk på et sete. Vi satt fremst i båten å der er det sånn som det ofte er på toget, med to seter som peker mot hverandre, mens resten av setene bakover bare peker en vei sånn at alle sitter å ser i bakhodet til de foran seg. Jeg satt på dette setet som vendte mot alle andre sånn at jeg satt feil vei i forhold til hvordan båten kjører. Line satt ved siden av meg og barnet på 3 år satt ved siden av Line igjen. Ovenfor oss sitter samboeren til Lines bror med det minste barnet på fanget, ved siden av de sitter to ukjente personer som er urelevante i forhold til denne historien. Bak der igjen sitter det tre damer som utifra utseende å dømme er i 40-åra et sted. Disse er i høyeste grad relevant i forhold til denne historien. Faktisk så er de historiens hovedpersoner.
Barnet på samboerens fang er vendt mot disse damene og sjarmerer selvfølgelig disse i senk i løpet av turen. Den rekken jeg og Line og det andre barnet sitter på er også vendt mot disse damene og det som slår meg som rart er måten de ser på meg og smiler. Disse tre damene sitter å regelrett ser rett fra det lille sjarmerende barnet til meg og smiler å snakker seg i mellom. Jeg synes det er litt rart, men smiler tilbake for å være høflig.
(nå kommer poenget med hele denne historien... Jeg lover...)
Vel fremme på fastlandet igjen kommer vi oss alle av båten. Samboeren til broren til Line er fliral som vi sier på østlandet. Det er ett eller annet hun synes er veldig morsomt. Hun hadde nemlig hørt hva disse damene hadde sagt til hverandre. Det de sa er liksom klimakset til hele denne lange, egentlig unødvendige historien, og jeg skriver det her.
Damene sier:
"for en søt unge (det lille barnet på under 1 år som sjarmerer de i senk) og det må være broren (sier de å ser på det andre barnet som sitter på vår rekke, noe som stemmer siden de er søsken) og det er jo ikke vanskelig å se hvem som er faren (sier de mens de ser på ingen andre enn.... MEG!!!!!!!!!!!!!!!!!)"
HVA FAEN!!!!???? HÆ!!!!???
DET ER JO IKKE VANSKELIG Å SE HVEM SOM ER FAREN!!!!!!!! HÆ!!!???
JADA!! DET ER JEG SOM ER FAREN VETTU!!!
Jeg som følte meg gammel nok fra før... For et slag i ansiktet!
(Men litt morsomt også da... Hrm...)
lørdag 12. juli 2008
tirsdag 1. juli 2008
Ode Til Haugedalen
Hooi!!!
Da var det på tide å skrive noe igjen på denne bloggsiden min. Det er så lenge siden jeg har blogget nå at det er nesten litt flaut, men bare nesten. For å være helt ærlig så har jeg alltid hatt litt problemer med å opprettholde et kontinuerlig forhold til noe som helst som har sitt opphav i internettet.
Jeg har pusset opp denne bloggen litt nå i håp om at det kanskje vil hjelpe meg med å komme innom her litt oftere... vi får se.
Det slo meg (som en stor og tung planke rett i hodet) her om dagen at selv om jeg allerede har noen spede forsøk på å blogge på denne siden fra før, så har jeg hittil vært veldig upersonlig, å det er rett og slett dårlig folkeskikk eller hva?! Det er min oppriktige mening at hvis man først skal ha en sånn her side så får man jaggu introdusere seg først også...
Når det er sagt da så er det nok heller sjeldent at det er noen folk innom denne siden som ikke kjenner meg fra før, men jeg tenkte at jeg nå skulle fortelle litt mer om meg selv ved å snakke litt om den plassen jeg er oppvokst på bare sånn at du og jeg skal få et enda nærmere forhold... fordi det er koselig.
Det har seg nemlig sånn at jeg allerede hadde planer om å skrive litt blogg for ca. en og en halv måned siden for da var jeg på hjemplassen en tur og tok noen bilder mens jeg var der. Kun for at jeg skulle bruke de i akkurat denne posten her. Det er hva jeg vil kalle dedikasjon til bloggen sin det.
Har en følelse at dette innlegget kommer til å bli temmelig langt å uinteressant for alle andre enn meg, men du får bruke eget skjønn på om du velger å fortsette å lese, det kan bli kjedelig... Men på en annen side kan det bli dritmorsomt også, hvem veit??...
Her er et bilde av mitt barndomshjem. Jeg ble født på sykehuset i Elverum en snøtung natt i november (eller en snøtung dag, jeg er ikke helt sikker... Det er ikke sikkert det snødde heller, men jeg liker å tro det siden det var november og siden det er litt mer dramatisk på den måten), og bodde mine første fem år i Rena sentrum, men så flyttet vi hit til Haugedalen som er det stedet som har betydning for meg og som jeg anser som viktig for min oppvekst (jeg husker ingenting fra de fem første åra alikevel).
Dette huset ligger ved en grusvei i et nabolag som har omtrent ni eller ti andre hus. Bak huset kan du så vidt skimte litt granskog og det er det eneste du kan se i mils omkrets hvis du hadde hatt litt bedre utsikt. Også ligger det en elv bak der litt lenger ned som heter Julussa hvor vi som barn også oppholdt oss veldig mye, spesielt om sommeren når det var fint vær å det gikk ann å bade.
Jeg sa tidligere i denne blogg at jeg anser dette stedet som viktig for min oppvekst. Det skal du få en forklaring på nå...
Det har seg nemlig sånn at Haugedalen ligger i skauen. Ingen store byer eller lignende i nærheten. Rena er nærmeste tettsted ca. 7 kilometer unna, og Rena er greit nok, men jeg har alltid ansett Rena for å være et lite høl skal jeg være helt ærlig.
Det er ikke veldig mange folk i Haugedalen, og dermed var det heller ikke veldig mange barn på min alder når jeg vokste opp. Jeg har hatt få, men veldig gode venner opp gjennom åra. Sånn blir det vel når man vokser opp på en sånn plass. Det jeg skal frem til her nå da er at i Haugedalen hadde jeg nok av tid til å tegne når jeg var liten. Det er sikkert helt tilfeldig at jeg begynte å tegne (at fattern jobbet på kartongfabrikk og alltid hadde med svære ark hjem telte også sikkert litt...) men siden man blir ansvarlig for å underholde seg selv på en plass som i Haugedalen var tegning et medium som passet meg helt utmerket. Dermed hadde jeg mange år hvor jeg gjorde dette mye. Fra jeg var veldig ung har det vært en vane å bruke deler av dagen på å utvikle mine ferdigheter innenfor tegning, og dette fortsetter den dag i dag, selv om jeg nå er litt mer målrettet kanskje. Men jeg har ofte fundert på hva jeg hadde gjort hvis ikke tegning og tegneserier hadde blitt et så viktig moment i livet mitt. Jeg har alltid visst at jeg skulle begynne å tegne tegneserier. Noe annet har aldri vært et alternativ. Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg misstrivdes som en jøde i konsentrasjonleir når jeg var så idiotisk at jeg tok en førskolelærerutdanning. Ikke spør meg om hvorfor jeg gjorde det heller, jeg var ung og dum, det er den eneste forklaringen jeg har. Det har ikke så mye å si nå lenger heller. Jeg føler jeg er på rett vei igjen...
Puh... intenst... men vi er langt fra ferdige med denne bloggposten, tro du meg. Det tar kanskje lang tid mellom hver gang jeg blogger, men når jeg først gjør det så gud hjelpe meg den blir LANG!!!!!
Jeg og min kjære mor og far var ute å spaserte en
tur når jeg var hjemme sist. Jeg tok noen bilder da også. Vi gikk til Løpsjøen, som er en svær falsk innsjø like ved der jeg kommer fra. Denne innsjøen er laget av menneskehender. Hvis jeg ikke husker helt feil så var det hus og folk som bodde der før de måtte flytte og dalen ble fyllt med vann for å lage sjøen. Sjøen ble laget fordi de skulle bygge energiverk der. Det fasinerte meg alltid som liten (det fasinerer meg fortsatt egentlig) å tenke på at det kanskje var hus med stuer og kjøkken og lignende under vannet i denne sjøen.
Her er fattern og muttern på tur. Pappa er ivrig fugletitter og har alltid med seg kikkerten på tur.
Det er en svær demning i Løpsjøen som er en del av Energiverket. Når det er mye vann i sjøen slippes slusene opp og det blir enorme fosser under der. For å gi deg litt perspektiv har jeg tegnet et menneske i tro størrelse for å vise hvor svære krefter som er i gang.
Dette bildet ble tatt på andre siden av der fossen er. Det er her innsuget til fossen er. Her er det supersterke malstrømmer og det samler seg alltid masse drivved og ting som ligger å flyter i vannet. Hvis du ser nøye på bildet kan du se en dykkerfot som ligger forlatt der. Mens vi sto der kom fattern med en bemerkning: "hmmm... lurer på hvor dykkeren er?" (!!!!) Jeg synes det var et veldig godt spørsmål... :0
Nå om dagen er det sommerferie fra skolen og for første gang i hele mitt liv er sommerferien kjipere enn skolen. Jeg og Line prøver å få det beste ut av ferien men den dumme sommerjobben gjør sitt beste for å ødelegge for oss. Sommerjobben er grei egentlig grei nok, men det er fremdeles bare en jobb som ikke har noen betydning for meg. Det er bare for å tjene penger til livets opphold. Jeg savner allerede skolen og alle folkene i klassen. Hadde jeg ikke hatt Line hadde jeg antakeligvis endt opp på et sånn hjem hvor jeg jobber nå innen veldig kort tid. Jeg prøver å jobbe på tegneserien når jeg har tid til det også, men det går sakte. Jeg har fortsatt å prøve meg litt frem med fargelegging i Photoshop også. Jeg har et bilde som er under arbeid som jeg tenkte jeg skulle vise dere.
Her er bildet i svart hvitt, før jeg begynte å legge på farger.
Her er bildet i farger så langt som jeg har kommet.
Her er et utsnitt som viser området hvor jeg har fått begynt å jobbe med å lage litt lys og skygge.
Dette bildet har utgangspunkt i tegneserieuniverset jeg går å grunner på om dagen. På gulvet ligger en sentral person i fortellingen min ved navn Jack Fortuna. I tanken flyter Alma, som er hovedpersonen i den tegneserien jeg tegner på akkurat nå, som skal ut i butikken så fort jeg blir ferdig. Situasjonen i dette bildet hender lenge etter slutten av Alma tegneserien, så det er på en måte en liten sneakpeak som man kaller det på engelsk...
Vel, det tror jeg får være nok for denne gang. Er nesten litt stolt av meg selv nå. Får håpe det ikke blir like lenge til neste gang jeg blogger. Skal prøve å bli flinkere nå altså.... (kremt)
Da var det på tide å skrive noe igjen på denne bloggsiden min. Det er så lenge siden jeg har blogget nå at det er nesten litt flaut, men bare nesten. For å være helt ærlig så har jeg alltid hatt litt problemer med å opprettholde et kontinuerlig forhold til noe som helst som har sitt opphav i internettet.
Jeg har pusset opp denne bloggen litt nå i håp om at det kanskje vil hjelpe meg med å komme innom her litt oftere... vi får se.
Det slo meg (som en stor og tung planke rett i hodet) her om dagen at selv om jeg allerede har noen spede forsøk på å blogge på denne siden fra før, så har jeg hittil vært veldig upersonlig, å det er rett og slett dårlig folkeskikk eller hva?! Det er min oppriktige mening at hvis man først skal ha en sånn her side så får man jaggu introdusere seg først også...
Når det er sagt da så er det nok heller sjeldent at det er noen folk innom denne siden som ikke kjenner meg fra før, men jeg tenkte at jeg nå skulle fortelle litt mer om meg selv ved å snakke litt om den plassen jeg er oppvokst på bare sånn at du og jeg skal få et enda nærmere forhold... fordi det er koselig.
Det har seg nemlig sånn at jeg allerede hadde planer om å skrive litt blogg for ca. en og en halv måned siden for da var jeg på hjemplassen en tur og tok noen bilder mens jeg var der. Kun for at jeg skulle bruke de i akkurat denne posten her. Det er hva jeg vil kalle dedikasjon til bloggen sin det.
Har en følelse at dette innlegget kommer til å bli temmelig langt å uinteressant for alle andre enn meg, men du får bruke eget skjønn på om du velger å fortsette å lese, det kan bli kjedelig... Men på en annen side kan det bli dritmorsomt også, hvem veit??...
Her er et bilde av mitt barndomshjem. Jeg ble født på sykehuset i Elverum en snøtung natt i november (eller en snøtung dag, jeg er ikke helt sikker... Det er ikke sikkert det snødde heller, men jeg liker å tro det siden det var november og siden det er litt mer dramatisk på den måten), og bodde mine første fem år i Rena sentrum, men så flyttet vi hit til Haugedalen som er det stedet som har betydning for meg og som jeg anser som viktig for min oppvekst (jeg husker ingenting fra de fem første åra alikevel).Jeg sa tidligere i denne blogg at jeg anser dette stedet som viktig for min oppvekst. Det skal du få en forklaring på nå...
Det har seg nemlig sånn at Haugedalen ligger i skauen. Ingen store byer eller lignende i nærheten. Rena er nærmeste tettsted ca. 7 kilometer unna, og Rena er greit nok, men jeg har alltid ansett Rena for å være et lite høl skal jeg være helt ærlig.
Det er ikke veldig mange folk i Haugedalen, og dermed var det heller ikke veldig mange barn på min alder når jeg vokste opp. Jeg har hatt få, men veldig gode venner opp gjennom åra. Sånn blir det vel når man vokser opp på en sånn plass. Det jeg skal frem til her nå da er at i Haugedalen hadde jeg nok av tid til å tegne når jeg var liten. Det er sikkert helt tilfeldig at jeg begynte å tegne (at fattern jobbet på kartongfabrikk og alltid hadde med svære ark hjem telte også sikkert litt...) men siden man blir ansvarlig for å underholde seg selv på en plass som i Haugedalen var tegning et medium som passet meg helt utmerket. Dermed hadde jeg mange år hvor jeg gjorde dette mye. Fra jeg var veldig ung har det vært en vane å bruke deler av dagen på å utvikle mine ferdigheter innenfor tegning, og dette fortsetter den dag i dag, selv om jeg nå er litt mer målrettet kanskje. Men jeg har ofte fundert på hva jeg hadde gjort hvis ikke tegning og tegneserier hadde blitt et så viktig moment i livet mitt. Jeg har alltid visst at jeg skulle begynne å tegne tegneserier. Noe annet har aldri vært et alternativ. Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg misstrivdes som en jøde i konsentrasjonleir når jeg var så idiotisk at jeg tok en førskolelærerutdanning. Ikke spør meg om hvorfor jeg gjorde det heller, jeg var ung og dum, det er den eneste forklaringen jeg har. Det har ikke så mye å si nå lenger heller. Jeg føler jeg er på rett vei igjen...
Puh... intenst... men vi er langt fra ferdige med denne bloggposten, tro du meg. Det tar kanskje lang tid mellom hver gang jeg blogger, men når jeg først gjør det så gud hjelpe meg den blir LANG!!!!!
Jeg og min kjære mor og far var ute å spaserte en
tur når jeg var hjemme sist. Jeg tok noen bilder da også. Vi gikk til Løpsjøen, som er en svær falsk innsjø like ved der jeg kommer fra. Denne innsjøen er laget av menneskehender. Hvis jeg ikke husker helt feil så var det hus og folk som bodde der før de måtte flytte og dalen ble fyllt med vann for å lage sjøen. Sjøen ble laget fordi de skulle bygge energiverk der. Det fasinerte meg alltid som liten (det fasinerer meg fortsatt egentlig) å tenke på at det kanskje var hus med stuer og kjøkken og lignende under vannet i denne sjøen.
Her er fattern og muttern på tur. Pappa er ivrig fugletitter og har alltid med seg kikkerten på tur.
Det er en svær demning i Løpsjøen som er en del av Energiverket. Når det er mye vann i sjøen slippes slusene opp og det blir enorme fosser under der. For å gi deg litt perspektiv har jeg tegnet et menneske i tro størrelse for å vise hvor svære krefter som er i gang.
Dette bildet ble tatt på andre siden av der fossen er. Det er her innsuget til fossen er. Her er det supersterke malstrømmer og det samler seg alltid masse drivved og ting som ligger å flyter i vannet. Hvis du ser nøye på bildet kan du se en dykkerfot som ligger forlatt der. Mens vi sto der kom fattern med en bemerkning: "hmmm... lurer på hvor dykkeren er?" (!!!!) Jeg synes det var et veldig godt spørsmål... :0Nå om dagen er det sommerferie fra skolen og for første gang i hele mitt liv er sommerferien kjipere enn skolen. Jeg og Line prøver å få det beste ut av ferien men den dumme sommerjobben gjør sitt beste for å ødelegge for oss. Sommerjobben er grei egentlig grei nok, men det er fremdeles bare en jobb som ikke har noen betydning for meg. Det er bare for å tjene penger til livets opphold. Jeg savner allerede skolen og alle folkene i klassen. Hadde jeg ikke hatt Line hadde jeg antakeligvis endt opp på et sånn hjem hvor jeg jobber nå innen veldig kort tid. Jeg prøver å jobbe på tegneserien når jeg har tid til det også, men det går sakte. Jeg har fortsatt å prøve meg litt frem med fargelegging i Photoshop også. Jeg har et bilde som er under arbeid som jeg tenkte jeg skulle vise dere.
Her er bildet i svart hvitt, før jeg begynte å legge på farger.
Her er bildet i farger så langt som jeg har kommet.
Her er et utsnitt som viser området hvor jeg har fått begynt å jobbe med å lage litt lys og skygge.Dette bildet har utgangspunkt i tegneserieuniverset jeg går å grunner på om dagen. På gulvet ligger en sentral person i fortellingen min ved navn Jack Fortuna. I tanken flyter Alma, som er hovedpersonen i den tegneserien jeg tegner på akkurat nå, som skal ut i butikken så fort jeg blir ferdig. Situasjonen i dette bildet hender lenge etter slutten av Alma tegneserien, så det er på en måte en liten sneakpeak som man kaller det på engelsk...
Vel, det tror jeg får være nok for denne gang. Er nesten litt stolt av meg selv nå. Får håpe det ikke blir like lenge til neste gang jeg blogger. Skal prøve å bli flinkere nå altså.... (kremt)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
