Sattelitt

En dag satte en mann seg ned og begynte å gråte på torget.

Mannens sorg var så omfattende at alle menneskene som var rundt ham i dette øyeblikket også satte seg ned og begynte å gråte. Sorgen spredde seg sakte men sikkert, fra menneske til menneske og alle som ble utsatt for den klarte ikke å motså trangen til å miste alt håp. Om ikke så lenge var hele byen blitt besatt av sorgen, det fantes ikke en person som ikke gråt.

Politiet prøvde å sette byen i karantene for å begrense den endeløse sorgen som hadde oppstått. De brukte ørepropper for å berge seg selv under arbeidet, men det var til ingen nytte, for det de ikke kunne høre kunne de se på ansiktene til menneskene i byen.

Karantenen ble brutt, sorgen spredte seg. Til slutt var hele landet tynget ned av endeløs tristhet. Det var et stort land, som affekterte mange land rundt seg. I løpet av de neste ukene var det ikke et eneste sted på kloden som ble spart.

Etter kort tid sluttet solen å skinne. Jorda ble ubeboelig, alle meneskene frøs i hjel.

Men for alle var døden en velsignelse.